Passivhus-konseptet ble opprinnelig utviklet av dr. Wolfgang Feist ved Passivhus-insituttet i Tyskland
Grunnen til at husene kalles passivhus, er at man tar i bruk mest mulig passive tiltak for å redusere energibehovet, slik som ekstra varmeisolasjon, ekstra god tetthet, og varmegjenvinning.
I 2010 fikk vi en norsk definisjon på passivhus i standarden NS 3700 ”Kriterier for passivhus og lavenergihus”. For å kunne kalles et passivhus, må følgende to hovedkriterier oppfylles:
- Beregnet årlig energibehov til romoppvarming må ikke overstige 15 kWh/m• per år. Dette tallet er ikke absolutt. NS 3700 gir rom for lokale klimatilpasninger. Det vil si at kravet er ikke det samme i Sandnes som i Kirkenes.
- Varmetapstallet (som er en verdi for hvor mye varme konstruksjonen slipper gjennom klimaskjermen) skal ikke overskride 0,60 W/K per m2 BRA på boliger under 100 m2, 0,55 W/K per m2 BRA for boliger mellom 100 og 250m2, og 0,50 W/K per m2 BRA for boliger over 250m2. Dette betyr at det vil lønne seg å bygge kompakte boliger som er arealeffektive.
I tillegg stiller standarden minstekrav til enkeltkomponenter i passivhus (bl.a. isolasjonsverdi for vinduer, dører, vegger, tak og golv, varmegjenvinningsgrad og lekkasjetall), samt krav om at en vesentlig andel av samlet varmebehovet til romoppvarming og tappevann skal dekkes av annen energiforsyning enn elektrisitet og fossile brensel. I praksis betyr dette kravet at passivhusene må ha solfanger eller varmepumpe for oppvarming av tappevann, og ikke en “vanlig” elektrisk varmtvannsbereder.